Det er noe eget – det å gå i fjellet om sommeren – det er som poesi. Bare lykkefølelsen av å stå på en fjelltopp, lyden av universet, kun støy fra været, pusten, hjertet som pumper. Den som kunne fly…
…og det er som å fly – det å stå på fjelltoppen og beundre utsikten, evigheten, naturkreftene….. kjenne at vi lever – kjenne på dødeligheten….
…dødeligheten – den er der – det skjøre livet – kjenne at du holder livet samtidig som du holder pusten. Kjenne enorm takknemlighet for at nettopp jeg får puste inn ren luft, nyte utsikten og bare være – her og nå! Ingenting er så magisk som å puste inn her og nå – helt ned i magen – kjenne lykkefølelsen med pusten – og en enorm takknemlighet for at nettopp jeg får kjenne livet – slik det er – og en enorm takknemlighet over de jeg fikk bli kjent med, men som ikke finnes mer. Det er underlig dette livet, som også inkluderer døden – hvordan vi plutselig ikke er mer – bare borte fra denne verden – hva skjer med oss da? …bare minnene lever videre…..
Det er noe magisk med livet – hvis vi slipper til pusten, hjertet, lekenheten, latteren, takknemligheten, og bare lar oss svøpe inn i nuet, som om det ikke finnes noen fortid eller fremtid…. vi har makt til å bestemme hvor vi vil være – i fortiden – i fremtiden – eller her og nå!
Med dette må jo den ytterste lykke være å nyte øyeblikket – uten fortid og fremtid – bare du og jeg her og nå – hver dag så lenge vi har livet – som en gave!
God fredag!
