Det er lett å peke utover. På det de andre sier. Det de andre gjør. Måten de andre skaper avstand på. Men husk da at resten av fingrene dine peker på deg selv. Så hva skjer når du vender blikket mot deg selv? Når du ser deg i speilet og forsøker å få øye på dine egne blindsoner?
Kanskje begynner det i selvsnakket: «Hun er alltid så vanskelig.» Kanskje i samtalen med en kollega: «Du vet jo hvordan den avdelingen er.» Eller i møtet der noen blir avfeid, og du lar det passere.
Noen ganger gjør du det uten å tenke over det. Andre ganger merker du det, men er sliten, irritert eller vil slippe en krevende samtale. Det er menneskelig.
Samtidig former det du gjentar, kulturen rundt deg.
Som ledercoach er jeg opptatt av spørsmålene vi stiller oss selv:
- Hvilken historie forteller jeg meg selv om den andre?
- Er jeg like nysgjerrig på dem jeg er uenig med, som på dem jeg er enig med?
- Når jeg tier, hva kan stillheten min bli oppfattet som støtte til?
Å se egne blindsoner betyr ikke at du må være enig med alle. Det betyr å undersøke om du selv gjør avstanden større, også når intensjonen din er en annen.
Neste gang du kjenner at du plasserer noen i «den andre leiren», kan du stoppe opp. Hva vet du faktisk? Hva antar du? Og hva ville skjedd om du tok en samtale med personen, i stedet for enda en samtale om personen?
Vi kan alle bidra til polarisering, både på arbeidsplassen og ellers i livet. Spørsmålet er om vi tør å oppdage det hos oss selv. Selvrefleksjon er ikke alltid behagelig. Den krever at vi stanser opp, utfordrer våre egne antakelser og erkjenner at også vi kan ta feil. Men nettopp der begynner muligheten til å velge annerledes.
Når du blir mer bevisst på hvordan du snakker, lytter og reagerer, kan du også bidra til mindre avstand og mer forståelse.
¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨
Vi er Signe Lindi og Tove Margrethe Fjellvang Lie i BEVISSTE VALG AS – Vi bidrar til arbeidsplasser der mennesker trives, utvikler seg og lykkes sammen.
Ha en god selvreflekterende dag!
